Adesso che sto per partire, mi fa pensare in quanto è passato in fretta quest’anno. Mi dispiace troppo che devo partire, mi piacerebbe rimanere. Ma alla fine sono contenta con quest’esperienza, è stata davvero bella. Ho imparato delle cose che non mi immaginavo che imparassi mai, e ho conosciuto delle persone così belle che mi fa quasi male a pensarci.

E per questo vorrei dire grazie..

..grazie a Francesca e Gian Nicola per la pazienza che avete avuto con me
..grazie a 4H per aver fatto questi giorni noiosi a scuola così belli e divertenti
..grazie a voi ragazzi d’Intercultura per essere queste persone bellissime che siete
..grazie a tutti miei amici per le vostre parole e sorrise

Grazie per quest’anno.

Vi porterò sempre nel mio cuore, e spero di rivedervi tutti prestissimo. Mi mancherete.

Pakking er trening. Og jeg er flink. Til å pakke. Jeg har til og med ofret en dag på stranden for å pakke.

På torsdag drar jeg til Roma. På fredag kommer jeg tilbake til Oslo. Byen jeg ikke har sett på ti måneder. Er det greit å være redd?

Jeg drar herfra neste uke.

Prøver så godt jeg kan å ha noe å gjøre til enhver tid, slik at jeg glemmer at AFS-året mitt er over om ni dager. Bedre å være travel, men ha det gøy, fremfor å sture og gråte. Gråte kan jeg gjøre i Norge.

Jeg nyter min siste tid her på Sardinia. Øyen som gjennom hele vinteren har vært trist og grå, har våknet til liv og viser sin sanne skjønnhet. For vakker, det er Sardinia så absolutt. Frister å si det vakreste sted på jord, men så vet vi alle at det er Lofoten.

Sommer i Sassari betyr sand. Sand overalt. Sand i håret, sand i skoene, sand i øynene, i ørene, i munnen og på hjernen. Ja, vi lever på stranden. Og gud hvor det er skjønt! Bussholdeplassen i Via Tavolara har blitt stedet hvor jeg tilbringer mang en morgen, og den trange bussen er min nye bestevenn.

Forrige helg var jeg forresten i Porto Cervo, der alle rike mennesker i Italia (og fra alle andre steder i verden) kommer for å betale 5 euro for en kaffe. Berlusconi har også hus der. Tror aldri jeg har sett så mange store båter samlet på et sted før, men jeg fant desverre ingen potensiell ektemann. Så vi satser fortsatt på Johnny Depp.

Dere skal alle få vite når jeg lander på Gardermoen neste fredag. Jeg har fortsatt ikke mottatt billetten min og vet ingenting. Begynner å stresse med at jeg muligens ikke drar med de andre engang. Gud hjelpe oss alle.

WordPress leker hard-to-get og vil ikke la meg laste opp hverken bilder eller videoer. Synd for dere..

Dagen i dag har, dersom man ser bort i fra det faktum at jeg ikke har sovet hele natten og har hatt eksamen, vært særdeles fin. Da jeg endelig var ferdig med eksamenstøvet, dro jeg for å møte Laura i Modena (hvor eksamen fant sted) og klokken halv åtte var jeg på plass i Bologna hvor jeg fant en smilende Giacomo (med kortere hår siden sist) på togstasjonen. Resten av kvelden har blitt tilbragt her i Bologna med nutellapannekake og pasta bolognese, og hittil må jeg bare si at jeg storkoser meg.

Det skal sies at jeg allerede savner Sardinia, og det at det ikke mangler mange dagene merker jeg enda bedre når jeg får meldinger av vennene mine fra Sassari hvor det står “Jeg savner deg allerede, gruer meg til du drar på ordentlig” Nei, jeg har ikke egentlig lyst til å dra helt enda. Føler meg rett og slett ikke klar for det..

I italiensk.

Gud hjelpe oss alle.

Som da betyr at jeg akkurat naa befinner meg i Parma, og at jeg i morgen tidlig klokken HALV SYV maa dra til Modena. Etterpaa drar jeg til Bologna. Og paa torsdag klokken AATTE gaar flyet mitt fra Parma. Som betyr at jeg maa ta toget fra Bologna klokken HALV SEKS (eller noe slikt)

Onsk meg lykke til..

I dag var siste skoledag for meg. Det skal sies at det er fantastisk at italiensk skole endelig er over for meg og at det nå er sommerferie frem til 23. august. Men det å ta farvel, og se at et kapittel i livet mitt går mot slutten er likevel vondt. Flere av klassekameratene mine ser jeg ikke igjen før jeg drar, og det er veldig trist. Men jeg skal nå prøve å gjøre det som vanskeligst er for en vaskeekte nordmann: tenke positivt.

Det er 23 grader, strålende sol og vindstille.. Jeg døøøøøøøøøøøøøøøør.

I dag er dagen jeg aldri vil glemme. Min aller siste lørdag noensinne hvor jeg har blitt tvunget til å dra på skolen! Herregud, får lyst til å hoppe og danse og hyle bare ved tanken! Urettferdighet visste jeg virkelig ikke hva var før jeg dro til Italia og ble tvunget opp klokken syv (ok, så drar jeg den alltid til klokken åtte og sprinter til bussen som går fem over..) hver lørdag morgen. Men nå.. NÅ! er det andre boller. På onsdag begynner sommerferien min på ekte, og jeg skal ikke gjøre annet enn å dra på stranden, sove lenge og kose meg med vennene mine i en måned.

Og så skal jeg hjem til Norge igjen.

9. juli

Merk dere datoen.

At utvekslingsåret mitt er ferdig om litt over en måned er helt uvirkelig. Og ikke egentlig på en god måte. Jeg gleder meg selvfølgelig til å komme hjem igjen, snakke norsk og spise grovbrød, men.. Nei, jeg vil ikke dra herfra enda..

Det gjør vondt å tenke på at alt skal bli ferdig. Men som Maria, min herlige argentiner, påpekte i går, så er det ingenting som er ferdig. Dette er bare begynnelsen på alt. Og det er en veldig fin tanke. Jeg reiser fra Sardinia, men med meg tar jeg med meg en haug av nye vennskap og masse erfaringer og ting jeg har lært. Pluss en god del klær fra Zara.

Dette fikk meg til å innse noe viktig mens jeg gikk til skolen i dag morges: jeg er lykkelig! Det at jeg er den høyeste her, at lærerne mine er på trynet og at bussene slutter å gå klokken ti er liksom ikke så viktig; jeg har det virkelig bra. Jeg har helt fantastiske venner her, spiser pizza annenhver dag, har basseng i hagen og snakker nå tre språk flytende. Ikke verst..

I forigårs fikk jeg dessuten sett ghettoen her i Sassari! Nå vil jeg nesten påstå at jeg er lommekjent. Det var ikke så farlig som jeg hadde trodd, jeg ble hverken drept, kidnappet eller voldtatt. Men jeg så to narkomane. Kors på halsen! De første jeg har sett her i byen. Også ble jeg fortalt at på Latte Dolce (som er navnet på ghe.. ok, det mindre pene strøket i byen. Det betyr forresten “søt melk”. Haha! “Hei, jeg bor på søt melk” Hehhehe) blir stjålede mopeder solgt bit for bit. Det satte meg ut litt, for det jeg hørte var “her kidnapper de deg på mopeder og selger deg i biter”. Tror jeg skal skaffe meg høreapparat, ja. Kompisen min (for et idiotisk ord..) ble så oppgitt at han ikke snakket til meg på to minutter og bare himlet med øynene og mumlet “Ma che scema..” Joda.

Dessuten har jeg ødelagt kameraet mitt. Mitt elskede vanntette kamera ble ødelagt da jeg puttet det i vannet.. Åååh, som jeg hater teknologi. Og ikke har jeg råd til å kjøpe meg et nytt heller. Men jeg fikk printet ut masse bilder her om dagen, så nå har jeg Alex Turner på veggen, pluss at halve Sassari har fått gave av meg! Verdens fineste gave.. ET BILDE AV MEG!

Uuuuh! Også må jeg jo fortelle at min kjære vertsfar vant kommunevalget på mandag, og er blitt gjenvalgt som visepresident i bystyret. Eller noe. Uheldigvis ble det ikke han jeg heiet på som ble borgermester.. Jeg ville ha Bruno Bellomonte, som sitter i fengsel for terrorisme, som borgermester, men det ble han som allerede var det istedenfor. Men Bruno fikk 1.29% av stemmene!

Akkurat dét ville jeg faktisk fortelle litt om.

Det har seg nemlig slik at det i Italia finnes en lov som sier at dersom du har vært i fengsel en gang før, har politiet rett til å arrestere deg en annen gang og sette deg i fengsel, uten at du får vite hvorfor. Herr Bellomonte har sittet ti måneder i fengsel, og har nå fått vite at han ble arrestert for terrorisme. For to uker siden ble det i tillegg godkjent en lov som gir munnkurv til mediene, altså at det er begrenset hva som kommer i aviser, tv, radio, osv. Alt dette i regi av Berlusconi, om jeg har forstått det riktig. Italias elskede statsminister. Jeg synes dette er uhorvelig skummelt. Denne mannen har så mye makt, og misbruker den så til de grader. Dette virker for meg som veien til et diktatur?

Nå skal jeg gå og lunsje før jeg skal sove i solen en times tid. Så skal jeg finne bursdagsgave til Francesca som fyller 18 år i dag! Åååh, alle blir så gamle..

ph_weheartit.com

Jeg fikk spørsmål fra en jente for.. mange måneder siden om jeg kunne skrive om Italia og hvordan det er å være utvekslingsstudent her. Dette gikk selvfølgelig i glemmeboken, men mens jeg satt og prøvde å forstå spansk i historietimen i dag, gikk det opp for meg at det  å skrive litt om selve utvekslingsopplevelsen og hva det egentlig dreier seg om sikkert ikke hadde vært en dårlig idé.

Jeg vil begynne med å anbefale et utvekslingsår for absolutt alle andre. Du får så utrolig mye ut av det, og hjemme går livet sin vanlige gang uansett; det er ikke så mye du går glipp av. Har du lyst og har muligheten; hvorfor ikke?

For min del var avgjørelsen om å ta et utenlandsår et lett valg, da dette er noe jeg alltid har vært fast bestemt på. Men det å reise var noe av det vanskeligste jeg har gått igjennom noen gang. Du kan se det for deg: alt du kjenner fra før; familien din, vennene dine, landet ditt og kulturen din – ja, til og med sengen din – skal du reise fra og du vil ikke se noe av det på et år. I alle fall ikke i teorien. I vertslandet ditt er du en fremmed, du må integrere deg selv inn i en ny familie, lære et nytt språk og du finner deg selv uten et eneste menneske fra fortiden som kjenner deg fra før. Du må begynne helt fra scratch.

Språket var selvfølgelig et stort hinder for meg i begynnelsen. Italiensk og norsk er så langt fra hverandre som det kommer, og det at italienere ikke snakker engelsk er et faktum. Dessuten var det få av de andre utvekslingsstudentene som kom med som snakket noe spesielt godt engelsk, og jeg befant meg i en av de mest frustrerende situasjonene du kan forestille deg: jeg klarte ikke å kommunisere. De som kjenner meg vet hvor stort behovet mitt er for å snakke er, hvor viktig det er for meg å sette ord på følelsene mine for å få dem ut av systemet. Dessuten er kommunikasjon en stor del av det å bygge relasjoner, å bli kjent med andre mennesker. Det hadde nok vært en fordel å ha tatt italiensken litt mer på alvor før jeg dro.. Men jeg har gode gener, takk og lov, og språket kom fortere enn hva som ble forventet. I november (altså etter to måneder) forsto jeg mer eller mindre alt, og klarte å gjøre meg godt nok forstått. Husker fortsatt hvor stolt jeg var da jeg klarte å forklare det norske skolesystemet for klassen min. Nå, etter åtte måneder, snakker jeg såpass bra at jeg blir tatt for å være italiener i blant, selv om det er åpenlyst at jeg ikke kommer fra Sardinia. Det er jeg for høy og lys til, pluss at den sardiske aksenten ikke er noe jeg klarer å legge til meg.

Det italienske skolesystemet er noe av det mest håpløse jeg har vært borti. Det er snakk om å huske tekster ordrett i hodet, men å reflektere noe mer på den informasjonen du har pugget til deg er ikke noe viktig. Hverken for lærere og elever. Som jeg pleier å si når folk spør meg om hvordan norsk skole fungerer: i Italia er det viktig å vite, mens det i Norge er viktig å forstå. Vi blir bedt om å drøfte og reflektere, mens man i den italienske skolen blir bedt om å gjenfortelle. Noe som krever mer arbeid, og mindre utbytte. Synes jeg.

Dessuten kan det være greit å nevne at man i Italia er på skolen seks dager i uken, fra 8.30 til 14.30 (mer eller mindre) med en eneste pause i løpet av hele dagen. Denne pausen varer i ti til femten minutter. Jeg vil tørre å påstå at dette er mer utmattende enn hva det er å være på skole fra åtte til fire, med småpauser etter hver time.

Jeg skal innrømme at det har overrasket meg hvor forskjellige Norge og Italia er fra hverandre. På godt og vondt. Jeg forstår veldig godt hvorfor Norge gjentatte ganger er blitt kåret til verdens beste land å bo i, for godt organisert, det er det. Vi lider ingen nød i form av korrupte politikere og skattesnyltere, vi har et skole- og helsesystem som fungerer, og det skal godt gjøres å komme under fattigdomsgrensen med alle velferdsordningene vi har. Men som personer er italienere et veldig mye mer behagelig folkeslag. Noe av det jeg kommer til å savne mest fra Sardinia, er nettopp hvor åpne og lette til sinns menneskene er. Det er ikke noe spesielt om en fremmed kommer bort til deg på gaten og begynner å snakke med deg, og folk er ikke redde for å ta kontakt. Man føler seg rett og slett velkommen, og folk er interesserte i å bli kjent med deg. Ikke helt som i Norge, hvor vi skuler på fremmede og later som at vi ikke vet hvem venners venner er, enda man er venner på facebook og har hørt både en og to og tre historier om vedkommende før.

Jeg reiste med AFS, en organisasjon jeg vil anbefale på det sterkeste, i alle fall om du planlegger å dra til et ikke-engelskspråklig land. Med AFS er språkkurs en del av programmet, og de som har reist med andre organisasjoner har enten endt opp med å betale i dyre dommer for et språkkurs på egen hånd, eller så sliter de med språket nettopp fordi de ikke har tatt noe kurs i det hele tatt. Visstnok er det litt for mange idioter som bruker fritiden sin på å være AFS-frivillige, men slike mennesker kommer man ikke utenom uansett, tror jeg.

For et år utenlands med AFS betaler man rundt 60 000 kr. Hva disse pengene går til, har jeg enda ikke forstått. De dekker selvfølgelig flybillett, språkkurs og forskjellige orienteringscamper, men utover dette er det ikke mange kostnadene. Vertsfamilier blir ikke betalt (noe jeg ser på som uhyre betryggende, da man i dette tilfelle aldri kan være helt sikker på om familien har de rette intensjonene når de ønsker å stille som vertsfamilie, eller om de bare er ute etter pengene) men jeg husker de fortalte oss i Oslo at mye av pengene går til et AFS-fond, som igjen betaler for at studenter i fattigere land også kan ha muligheten til å dra på utveksling. Til syvende og sist handler AFS om å få en litt mer fredfylt verden, i form av å skape forståelse og akseptabelse for andre kulturer, så pengesummen er kanskje ikke så ille likevel? Dessuten er det ikke veldig vanskelig å få kostnadene dekket av Lånekassen.

For mer informasjon gå til www.afs.no

Jeg fortsetter å mene at dette er den beste avgjørelsen jeg noen gang har tatt. Jeg snakker nå tre språk flytende, ser på verden og livet med mer modne øyne enn tidligere, og har dessuten blitt kjent med så mange fantastiske mennesker at det er til å bli rørt av. I tillegg vil jeg aldri noen gang igjen trenge å betale for hotell noe sted i verden! Hipp hurra for utvekslingsvenner!